DESIGN ♥
ScarsFades -

noe av det.

01.07.2013, kl.12:47 5 Kommentarer

Jeg er s usikker p meg selv, selvtilliten min er s liten. Det er f som liker meg, jeg hvet ikke hvorfor. Jeg har aldri gjort noe galt, det eneste jeg har gjort er mot meg selv.

Jeg har gtt lengre og lengre inn i mrket, stemmer har kommet sagt ting, hvet ikke helt hvor de kom fra, var det meg? Alene var jeg om nettene, trene rant nedover skinnet, hva har jeg gjort? Ja, kanskje det var noen til stede, men alikevel var jeg alene. Gjemte meg der ingen kunne se, fant den skinnede tingen fram, s p det renne. Fjern var jeg, mente ikke noe mot noen andre, det var meg selv jeg straffet, jeg likte det. Jeg ville vekk fra jorden men samtidig ikke. Det var noe, noe som stoppet meg. Jeg skadet meg ikke for d, det var for fle smerten, den fikk meg til fle meg levende, fikk meg til vite at jeg forsatt var til stede.

Nr jeg gikk p skolen ble mobbet, visste lite dem som gjorde det hvor delagt jeg var fra fr av. De visste ikke om probleme som var hjemme, de probleme jeg hadde slitet med fra jeg var liten. Likevel sa jeg ikke ifra, hvet ikke hvorfor, kanskje fordi jeg hadde holdt et lfte om ikke si noe til noen.

Det er mye jeg har opplevd, tre ganger har jeg prvd p selvmord, men mislykkes. Dere tenker sikkert stygt om meg siden jeg sier dette, men det er sant. Jeg ble skuffet nr jeg ikke klarte det, men slet med masse smerter lenge. Jeg hvet ikke helt hva jeg skal si der... det er s mye mer, mye mer dere ikke hvet...

5 Kommentarer

Er ikke flink til det.

12.06.2013, kl.17:44 5 Kommentarer

Hei hei.

Tusen takk for alle tilbake meldingene jeg fikk for det forrige innlegget mitt, unnskyld at jeg ikke klarer svare p de. Jeg sliter virkelig med utrykke meninger og er redd for bli mistforsttt. Det tror jeg fler av dere ogs sikkert har opplevd. Men jeg vil si det at dere som sendte meg de kommentarene gir meg mot nok til prve forsette og ikke gi opp s lett.

Jeg selv begynnte med selvskading nr jeg var 12r. Men da var det selvflgelig ikke s ille enda, men verre ble det spesielt etter mamma gikk vekk... da var jeg 15r. Jeg husker jeg klarte la vre kutte meg selv etter mamma fikk vite det og jeg s hvor skuffet hun ble, det var vel i midt i eller slutten av 7.klasse og da var jeg 13r.

Men jeg gjorde jo andre ting, for eksempel jeg slet jo med anorexia, det var helt jvlig nr det var p det vrste, jeg trente 6 timer hver dag og gjorde alt for unng spise, jeg veide 37kg... dette var i 7.klasse. Jeg begynnte klare spise igjen i slutten av 8.klasse. Men jeg hadde aldri hatet kroppen min s mye som da, jeg hatet alt og hver eneste kroppsdel. Tenkte all mat som fett og tenkte jeg blir feit. Grt nesten hele tiden fordi jeg spiste. Jeg sliter forsatt med tankene, for anorexia blir man aldri helt kvitt, den vil alltid vre der. Det er bare at jeg m lre meg leve med det og kontrollere det. Men jeg blir utrolig lett pvirket og tar til meg veldig lett ting som har med vekten, utseendet mitt og snn. N er jeg akkurat innenfor normalvekten og veier 51,5kg. For meg er det sinnsykt mye...

Men jeg sliter forsatt med selvskading, men det skjer mye skjeldnere enn fr, jeg husker ikke hvor ofte det var p det vrte, men hvet det var allt for ofte. Jeg fulgte ikke s mye p hvor ofte jeg gjorde det, jeg gjorde det hver gang jeg trengte det. Men det var etter mamma gikk vekk at selvskadingen min kom tilbake for alvor og sliter enda...

5 Kommentarer

I can't handle all the monsters inside me.

12.06.2013, kl.00:58 3 Kommentarer

Depresjonen min er der forsatt, jeg skjenner den hele tiden. Den kjemper imot meg og vil trekke meg tilbake i mrket, det frister bli med. Jeg hvet at jeg er svak som tenker slik, men det fles s trygt for meg p grunn av at det er ikke ukjent for meg. Jeg er vandt til kjempe alene mot stemmene og tankene. N har jeg holdt dem vekk s hardt jeg kan s lenge, for din skyld, ikke min. Jeg vil p en mte tilbake til det, jeg savner det.

Jeg hvet det er farlig, men jeg blir sliten av kjempe imot hele tiden. Uansett hva jeg gjr s gr ikke tankene bort, fortiden er der forsatt det kan ingen endre p. Jeg savner alle de skarpe bladene som jeg brukte mot smerten min, savner flelsen av at jeg sitter der med bladet i hnden og drar den fort over huden, skjenne det svi, biter tennene sammen en kort stund, forsette snn en stund, helt til jeg er slapp og avslappet, bare se blodet renne nedover huden og smilet kommer tilbake, smil av glede og lettelse.

N hvet jeg ikke, n har jeg s hye smerter inni meg hele tiden, selv nr jeg er glad. Jeg trenger virkelig f det ut fr det virkelig kan g riktig galt. Jeg er heller ikke klar for jobben min, vil bare slutte, jeg sitter hver dag og er redd for en telefon fra dem, jeg vil ikke, klarer ikke... Jeg er svak...

Hele tiden er det noe som pminner meg om fortiden og all smerten, jeg hvet ikke... det er s mye jeg vil f sagt, men alt er bare asdfghjkl ....

Viss dere virkelig lurer p grunnen hvorfor jeg skader meg selv, s jo det er fordi jeg er avhengig. Men aller mest for f ut monstrene inni meg, jeg fr flelsen av at de renner ut sammen med blodet, det er ogs den eneste mten jeg klarer stoppe tenke s mye, fordi jeg fler lykke av det... det er ogs en del andre grunner som jeg ikke klarer forklare.

3 Kommentarer

My mood swings scare me.

12.06.2013, kl.00:08 2 Kommentarer

2 Kommentarer

I can't sleep...

04.06.2013, kl.03:41 4 Kommentarer

Klarer ikke, tankene forsetter. Uansett hva de drar meg lengre ned, tankene tar mer overhnd. Akkurat n klarer jeg ikke fle mer en tristhet eller nei glem det... who cares anyway... asdfghjkl

4 Kommentarer

Tankene tar over...

04.06.2013, kl.02:55 4 Kommentarer

Tankene tar over, depresjonen tar over, angsten og alt. Jeg hvet ikke hvem eller hva jeg er, hvet ikke hva som er riktig. Ingen forstr, ingenting er riktig. Vil ikke tilbake dit heller, jeg vil bare vre hjemme. Jeg skjenner flelsene mine blir mer og mer borte, jeg vil bare vekk, langt vekk. Trene presser p, har egentlig ikke lyst til holde dem igjen, vil egentlig slippe flelsene mine fri.

Kanskje alle mine valg var feil, for alt er s fryktelig vondt inni meg hele tiden, akkurat som om det kjrer innvendig. Jeg tenker p dem alle de andre, jeg burde ikke. Jeg har ikke vrt bedre, jeg har ikke rett til si ett ord! Men alikevel gr det alt for mye inn p meg. Tenker p de hele tiden, jeg hvet det er fortid, men hvordan kommer jeg meg ut av fortiden? Kanskje eller kanskje ikke...

Jeg hvet virkelig ikke en dritt mer, jeg er en verdils dritt. Har lyst til gi opp alt jeg har og bare dra langt langt langt vekk... Jeg tenker ikke langt, nei det gjr jeg ikke.

Jeg hvet ikke alt er bare s jvla vondt!

4 Kommentarer

like nothing ever happened.

04.06.2013, kl.01:28 2 Kommentarer

2 Kommentarer

I'm okay

04.06.2013, kl.01:17 2 Kommentarer

2 Kommentarer

My voices.

21.05.2013, kl.13:51 0 Kommentarer

0 Kommentarer

Am I really that easy to forget?

21.05.2013, kl.09:55 6 Kommentarer

Det er s merkelig tenke p hvor fort ting blir borte. Ting man hadde sammen med noen som er n borte for alltid, man skulle trodd det aldri hadde skjedd. Det er litt trist, men det er ogs en ny start, det kan vre vondt miste en person som har vrt der s mye, men det kan ogs vre bra. Hres rart ut, men man starter p en mte p ett nytt liv.

Man m klare ting mer p egenhnd og st for sine egne svar og meninger. Men selvflgelig er det ikke lett, spesielt viss man mter personen igjen, det er en merkelig flelse det.

Mtes i samme rom, selv med masse mennesker til stede, det blir rart og tankene blir plutselig til tusen. Sprsml som kommer hvorfor, hva og masse mer. Nr du ser inn i ynene er det ikke den personen mer, det er noe med ynene, noe som mangler, de er ikke dem lengre. Minnene som var er ikke n der lengre, det skal helst glemmes, det virker ivertfall snn. Man fr en flelse av skam og trene presser p av hvor lett det er for den andre personen glemme. Betydde jeg ingenting, er det s lett glemme, alle disse rene, vi skjenner hverandre ikke mer, du er en fremmed, det er som det aldri har skjedd. Disse tankene gr.

Jeg syns det er merkelig hvor fort en menneske kan bare glemme ett annen person, som har vrt en s stor del av livet. Det fr virkelig en person til fle seg ubrukelig og uviktig. Men jeg fr ivertfall flelsen av at jeg ikke kan egentlig ha betydd noe srlig...



Har du hatt det snn?

6 Kommentarer

Om meg


Navn: Pastel Candy
Alder: 17r, Bosted: Vasss

Jeg er ei jente som drmmer seg vekk fra virkeligheten, ei som ikke vil se den, fordi den er s vond og jeg er srbar. Jeg prver forst, men det er noe som ikke stemmer for meg.

hits