DESIGN ♥
ScarsFades -

noe av det.

01.07.2013, kl.12:47 × 5 Kommentarer

Jeg er så usikker på meg selv, selvtilliten min er så liten. Det er få som liker meg, jeg hvet ikke hvorfor. Jeg har aldri gjort noe galt, det eneste jeg har gjort er mot meg selv.

Jeg har gått lengre og lengre inn i mørket, stemmer har kommet å sagt ting, hvet ikke helt hvor de kom fra, var det meg? Alene var jeg om nettene, tårene rant nedover skinnet, hva har jeg gjort? Ja, kanskje det var noen til stede, men alikevel var jeg alene. Gjemte meg der ingen kunne se, fant den skinnede tingen fram, så på det renne. Fjern var jeg, mente ikke noe mot noen andre, det var meg selv jeg straffet, jeg likte det. Jeg ville vekk fra jorden men samtidig ikke. Det var noe, noe som stoppet meg. Jeg skadet meg ikke for å dø, det var for å føle smerten, den fikk meg til å føle meg levende, fikk meg til å vite at jeg forsatt var til stede.

Når jeg gikk på skolen å ble mobbet, visste lite dem som gjorde det hvor ødelagt jeg var fra før av. De visste ikke om probleme som var hjemme, de probleme jeg hadde slitet med fra jeg var liten. Likevel sa jeg ikke ifra, hvet ikke hvorfor, kanskje fordi jeg hadde holdt et løfte om å ikke si noe til noen.

Det er mye jeg har opplevd, tre ganger har jeg prøvd på selvmord, men mislykkes. Dere tenker sikkert stygt om meg siden jeg sier dette, men det er sant. Jeg ble skuffet når jeg ikke klarte det, men slet med masse smerter lenge. Jeg hvet ikke helt hva jeg skal si der... det er så mye mer, mye mer dere ikke hvet...

5 Kommentarer

Er ikke flink til det.

12.06.2013, kl.17:44 × 5 Kommentarer

Hei hei.

Tusen takk for alle tilbake meldingene jeg fikk for det forrige innlegget mitt, unnskyld at jeg ikke klarer å svare på de. Jeg sliter virkelig med å utrykke meninger og er redd for å bli mistforstått. Det tror jeg fler av dere også sikkert har opplevd. Men jeg vil si det at dere som sendte meg de kommentarene gir meg mot nok til å prøve å forsette og ikke gi opp så lett.

Jeg selv begynnte med selvskading når jeg var 12år. Men da var det selvfølgelig ikke så ille enda, men verre ble det spesielt etter mamma gikk vekk...  da var jeg 15år. Jeg husker jeg klarte å la være å kutte meg selv etter mamma fikk vite det og jeg så hvor skuffet hun ble, å det var vel i midt i eller slutten av 7.klasse og da var jeg 13år.

Men jeg gjorde jo andre ting, for eksempel jeg slet jo med anorexia, det var helt jævlig når det var på det værste, jeg trente 6 timer hver dag og gjorde alt for å unngå å spise, jeg veide 37kg... å dette var i 7.klasse. Jeg begynnte å klare å spise igjen i slutten av 8.klasse. Men jeg hadde aldri hatet kroppen min så mye som da, jeg hatet alt og hver eneste kroppsdel. Tenkte all mat som fett og tenkte jeg blir feit. Gråt nesten hele tiden fordi jeg spiste. Jeg sliter forsatt med tankene, for anorexia blir man aldri helt kvitt, den vil alltid være der. Det er bare at jeg må lære meg å leve med det og kontrollere det. Men jeg blir utrolig lett påvirket og tar til meg veldig lett ting som har med vekten, utseendet mitt og sånn. Nå er jeg akkurat innenfor normalvekten og veier 51,5kg. For meg er det sinnsykt mye...

Men jeg sliter forsatt med selvskading, men det skjer mye skjeldnere enn før, jeg husker ikke hvor ofte det var på det værte, men hvet det var allt for ofte. Jeg fulgte ikke så mye på hvor ofte jeg gjorde det, jeg gjorde det hver gang jeg trengte det. Men det var etter mamma gikk vekk at selvskadingen min kom tilbake for alvor og sliter enda...

5 Kommentarer

I can't handle all the monsters inside me.

12.06.2013, kl.00:58 × 3 Kommentarer

Depresjonen min er der forsatt, jeg skjenner den hele tiden. Den kjemper imot meg og vil trekke meg tilbake i mørket, det frister å bli med. Jeg hvet at jeg er svak som tenker slik, men det føles så trygt for meg på grunn av at det er ikke ukjent for meg. Jeg er vandt til å kjempe alene mot stemmene og tankene. Nå har jeg holdt dem vekk så hardt jeg kan så lenge, for din skyld, ikke min. Jeg vil på en måte tilbake til det, jeg savner det.

Jeg hvet det er farlig, men jeg blir sliten av å kjempe imot hele tiden. Uansett hva jeg gjør så går ikke tankene bort, fortiden er der forsatt å det kan ingen endre på. Jeg savner alle de skarpe bladene som jeg brukte mot smerten min, savner følelsen av at jeg sitter der med bladet i hånden og drar den fort over huden, skjenne det svi, biter tennene sammen en kort stund, forsette sånn en stund, helt til jeg er slapp og avslappet, bare se blodet renne nedover huden og smilet kommer tilbake, smil av glede og lettelse.

Nå hvet jeg ikke, nå har jeg så høye smerter inni meg hele tiden, selv når jeg er glad. Jeg trenger virkelig å få det ut før det virkelig kan gå riktig galt. Jeg er heller ikke klar for jobben min, vil bare slutte, jeg sitter hver dag og er redd for en telefon fra dem, jeg vil ikke, klarer ikke... Jeg er svak...

Hele tiden er det noe som påminner meg om fortiden og all smerten, jeg hvet ikke... det er så mye jeg vil få sagt, men alt er bare asdfghjkl ....

Viss dere virkelig lurer på grunnen hvorfor jeg skader meg selv, så jo det er fordi jeg er avhengig. Men aller mest for å få ut monstrene inni meg, jeg får følelsen av at de renner ut sammen med blodet, det er også den eneste måten jeg klarer å stoppe å tenke så mye, å fordi jeg føler lykke av det... det er også en del andre grunner som jeg ikke klarer å forklare.

3 Kommentarer

My mood swings scare me.

12.06.2013, kl.00:08 × 2 Kommentarer

2 Kommentarer

I can't sleep...

04.06.2013, kl.03:41 × 4 Kommentarer

Klarer ikke, tankene forsetter. Uansett hva de drar meg lengre ned, tankene tar mer overhånd. Akkurat nå klarer jeg ikke å føle mer en tristhet eller nei glem det... who cares anyway... asdfghjkløæ

4 Kommentarer

Tankene tar over...

04.06.2013, kl.02:55 × 4 Kommentarer

Tankene tar over, depresjonen tar over, angsten og alt. Jeg hvet ikke hvem eller hva jeg er, hvet ikke hva som er riktig. Ingen forstår, ingenting er riktig. Vil ikke tilbake dit heller, jeg vil bare være hjemme. Jeg skjenner følelsene mine blir mer og mer borte, jeg vil bare vekk, langt vekk. Tårene presser på, har egentlig ikke lyst til å holde dem igjen, vil egentlig slippe følelsene mine fri.

Kanskje alle mine valg var feil, for alt er så fryktelig vondt inni meg hele tiden, akkurat som om det kjærer innvendig. Jeg tenker på dem alle de andre, jeg burde ikke. Jeg har ikke vært bedre, jeg har ikke rett til å si ett ord! Men alikevel går det alt for mye inn på meg. Tenker på de hele tiden, jeg hvet det er fortid, men hvordan kommer jeg meg ut av fortiden? Kanskje eller kanskje ikke...

Jeg hvet virkelig ikke en dritt mer, jeg er en verdiløs dritt. Har lyst til å gi opp alt jeg har og bare dra langt langt langt vekk... Jeg tenker ikke langt, nei det gjør jeg ikke.

Jeg hvet ikke alt er bare så jævla vondt!

 

4 Kommentarer

like nothing ever happened.

04.06.2013, kl.01:28 × 2 Kommentarer

2 Kommentarer

I'm okay

04.06.2013, kl.01:17 × 2 Kommentarer

2 Kommentarer

My voices.

21.05.2013, kl.13:51 × 0 Kommentarer

0 Kommentarer

Am I really that easy to forget?

21.05.2013, kl.09:55 × 6 Kommentarer

Det er så merkelig å tenke på hvor fort ting blir borte. Ting man hadde sammen med noen som er nå borte for alltid, man skulle trodd det aldri hadde skjedd. Det er litt trist, men det er også en ny start, det kan være vondt å miste en person som har vært der så mye, men det kan også være bra. Høres rart ut, men man starter på en måte på ett nytt liv.

Man må klare ting mer på egenhånd og stå for sine egne svar og meninger. Men selvfølgelig er det ikke lett, spesielt viss man møter personen igjen, det er en merkelig følelse det. 

Møtes i samme rom, selv med masse mennesker til stede, det blir rart og tankene blir plutselig til tusen. Spørsmål som kommer hvorfor, hva og masse mer. Når du ser inn i øynene er det ikke den personen mer, det er noe med øynene, noe som mangler, de er ikke dem lengre. Minnene som var er ikke nå der lengre, det skal helst glemmes, det virker ivertfall sånn. Man får en følelse av skam og tårene presser på av hvor lett det er for den andre personen å glemme. Betydde jeg ingenting, er det så lett å glemme, alle disse årene, vi skjenner hverandre ikke mer, du er en fremmed, det er som det aldri har skjedd. Disse tankene går.

Jeg syns det er merkelig hvor fort en menneske kan bare glemme ett annen person, som har vært en så stor del av livet. Det får virkelig en person til å føle seg ubrukelig og uviktig. Men jeg får ivertfall følelsen av at jeg ikke kan egentlig ha betydd noe særlig...



Har du hatt det sånn?

6 Kommentarer

Om meg


Navn: Pastel Candy
Alder: 17år, Bosted: Vassås

Jeg er ei jente som drømmer seg vekk fra virkeligheten, ei som ikke vil se den, fordi den er så vond og jeg er sårbar. Jeg prøver å forstå, men det er noe som ikke stemmer for meg.

hits